Omer er grunnen til at praktiserende jøder ikke klipper håret mellom Pesaḥ og Shavuot. Men hvorfor er det et unntak på den 33. dagen etter Pesaḥ?
Eldgammelt nek
De 49 dagene mellom Pesaḥ og Shavuot refereres til som Omer, som bokstavelig talt betyr et kornnek med ca. 3,6 liter korn. Perioden mellom de to helligdagene markerer begynnelsen på bygghøsten i det gamle Israel, da jødene tok med seg kornnek fra den første innhøstingen til tempelet for å takke Gud for markens grøde. Man kunne ikke spise korn fra innhøstingen før man hadde brakt med seg en omer.
Fra slaver til frihet
Grunnen til at vi teller Omer er et bibelsk påbud: «Fra dagen etter hviledagen, fra den dagen dere kommer med neket som skal svinges, skal dere telle, så at det blir syv fulle uker for dere. Dere skal telle frem til dagen etter den syvende uken, til den femtiende dagen. Da skal dere bringe et nytt matoffer for Herren.»[1]
I sin bibelske sammenheng synes denne tellingen bare å knytte den første Omer-ofringen til Pesaḥ med Omer-ofringen på Shavuot, med andre ord er tilknytningen mellom de to helligdagene kun basert på jordbrukssesonger.
Men sammenhengen mellom de to helligdagene og tiden innimellom er dypere: Til Pesaḥ feirer jødene befrielse fra slaveriet i Egypt, og Shavuot markerer kulminasjonen av frigjøringsprosessen, da jødene mottok Toraen på Sinai-fjellet og således ble et selvstyrt samfunn med egne lover og standarder. Å telle dagene frem til Shavuot minner oss om prosessen med å forlate en slavementalitet for et liv i frihet med rettigheter, plikter og ansvar.
I praksis
I dag finnes ikke tempelet lenger, så det er ingen ofringer. Men påbudet om å telle dagene gjelder fortsatt, og gjøres av tradisjonelle jøder over hele verden. Siden en ny dag i jødedommen begynner ved solnedgang, teller man hvilken dag i Omer det er etter solnedgang. Vanligvis legger man tellingen til etter kveldsbønnen.
Sorg og opprør
Omer-dagene er litt sørgelige dager. Man skal ikke gifte seg, andre festligheter er forbudt, og mange tradisjonelle jøder klipper ikke håret som en ytre manifestasjon av sin sorg. Mange kulturer rundt om i verden har lignende perioder tidlig i innhøstningsfasen, for å symbolisere at de er bekymret over om det blir en god avling eller ikke.
Men tradisjonelt har disse dagene også blitt forbundet med en pest som utryddet 24 000 av elevene til den Talmudiske Rabbineren Rabbi Akiva, som levde ca. år 50-137 e.v.t. Dette var tiden der det siste og skjebnesvangre opprøret mot de romerske styresmaktene (år 132-136 e.v.t) fant sted. Opprøret, ledet av Simon Bar Kochba, hadde først stor suksess men endte i katastrofe. Rabbi Akiva og mange av hans elever støttet dette opprøret og ble antageligvis drept av romerne for sin støtte. Det er mulig at pesten som Talmud refererer til i virkeligheten viser til at elevene ble drept av romerne.
Lag Baomer – pause i sorgen
Ifølge Talmud opphørte pesten på den 33. dagen i Omer-tellingen. De hebraiske bokstavene Lammed og Gimmel, som sammen staver Lag, har 33 som numerisk verdi, derav navnet Lag Baomer. Videre sier tradisjonen at en av de mest begavede elevene til Rabbi Akiva, Rabbi Shimon bar Joḥai, døde på denne datoen. Mange jøder besøker graven hans nettopp på Lag Baomer.
Jødiske mystikere, eller kabbalister, tolker at Omer-tiden er en tid for spirituell rensing og forberedelse for mottagelsen av Tora.
Uansett grunnen, har Lag Baomer blitt en mindre høytid. I Israel, og i andre steder rundt i verden, er det vanlig å tenne et bål, egentlig som symbol på lyset Rabbi Shimon bar Joḥai brakte til verden. Men også mer sekulære jøder bruker dagen til å komme seg ut i naturen, tenne bål, grille, eller arrangere en piknik.
[1] Tredje Mosebok, 23:15-16
